Rektor har flyttet inn

Rektor Jarle Nilsen og familien er nå på plass i den nyoppussede rektorboligen ved Karmøy Folkehøgskule.

  • Dette innlegget er hentet fra Karmøynytt sin reportasje.

BOLIG: Det har ikke bodd en rektor i rektorboligen som tilhører Karmøy Folkehøgskole siden 70-tallet, da rektor Svalland bodde der. Nå er rektor Jarle Nilsen, konen Elaine, Lyndesay (19), Mia-Marit (17) Jessica (14) og den kinesiske nakenhunden Bailey (4) på plass i funkisboligen fra 60-tallet. Familien flyttet inn 6. desember, etter å ha pusset opp siden september.

Huset har vært i bruk mer eller mindre hele tiden til ulike aktiviteter, blant annet barnehage, men har for det meste vært utleid som bolig. — Det var på høy tid at en foretok noe. Det var sårt trengt med en fornying. Det er et gammelt murhus som var ganske kaldt, og de som bodde her før hadde høyt strømforbruk. Det meste av jobben som er gjort går på isolering, sier rektor Nilsen.

Han begynte i den nye jobben ved Folkehøgskulen i juli, og nevnte for den tidligere rektoren at han vurderte å flytte fra Ådland til Kopervik.

— Jeg fortalte at vi ville flytte litt nærmere, for jeg har alltid hatt mye reising og kjøring. Nå er det jo ikke så langt fra Ådland til Kopervik akkurat, men så sa han: at du ikke tar rektorboligen da? Jeg visste jo ikke engang at det var en egen rektorbolig som hørte til området, forteller Jarle.

Både han og konen Elaine syns det var en interessant idé, og Jarle gikk dermed i dialog med personalet på skolen for å finne ut hva de tenkte om saken. 

— De følte det som en ekstra trygghet å ha en rektor som bodde på området, for det blir som en bak vakt ordning, og det er veldig greit å ha så kort vei om det skulle være noe. Hele personalet er positive til det, sier han.

Viktig å bevare noe av det gamle.
En uke etter at de flyttet inn, hadde de hele personalet på julemiddag.

— Det kommer vi til å være litt bevisste på, for det er jo ikke vår bolig, det er Stiftelsen Karmøy Folkehøgskule som eier den. Vi kommer til å være bevisste på at det ikke bare er vårt. Vi har også prøvd når vi har pusset opp å ha fokus på at det skal leies ut i fremtiden, at det ikke bare skal være vår stil, og at det er slitesterkt. Vi har for eksempel valgt korkvinyl på gulvene istedet for parkett, og eike-dører som er mer solide, forteller Jarle.

Familien syns det var viktig å ikke gjøre for store endringer og å bevare en del av det gamle. Rektorkontoret i første etasje er beholdt og blir brukt som soverom. Dørene er nesten like som de opprinnelige dørene, og den gamle peisen er beholdt samt en del av de gamle tregulvene.

— Dette var nok en påkostet bolig på 60-tallet, og større enn normalt på den tiden. Det var ikke vanlig i husene med serveringsluker på kjøkkenet, for eksempel. Det som ikke var prioritert på den tiden, og som har vært en utfordring i forhold til oppussingen, har vært at badet og toalettene var for små i forhold til dagens standard, sier Jarle. Konen Elaine nikker enig.— Når du har tre tenåringsjenter hjemme i helgene som står på badet og sminker seg, så trenger du plass, ler hun. Badet oppe besto tidligere av hele tre små rom, som nå er blitt gjort om til et stort bad. 

— Det har vært kjempeflinke arbeidsfolk, og alt har gått veldig fort, synes Elaine.

Når det gjelder interiør er det Elaine som er hjernen bak, med litt hjelp fra en designer med belysningen. — Det er jeg som har tatt ut farger og gardiner. Det mangler enda litt på veggene som bilder og speil, men vi vil vente og føle oss frem, og bo oss litt inn, smiler hun.I huset på Ådland var de i det de kalle den «hvite» perioden.  — Alt var hvitt, men nå var det nok. Det var kjekt å få inn litt farger og varme igjen. Det er nesten litt likt slik vi hadde det da vi bodde på Utsira, sier Elaine.

Familien har satset på en blanding av både gamle og nye ting. Noen av møblene er nye, mens andre er kjøpt på bruktbutikk. Til flyttingen fikk de god hjelp av elevene ved skolen.— Elevene var med å hjalp oss med å bære tunge møbler og å vaske ned huset. Det var veldig kjekt, og vi hadde en koselig kveld med litt mat på kjøkkenet her, forteller Elaine.

Familien Nilsen diskuterte i forkant om det kunne bli for tett å bo på området med internatet og de 92 elevene like ved, men Elaine forteller at de kom frem til at det bare var koselig. — Vi er sosiale personer, men det må være noen grenser. Et Folkehøgskoleår er ganske hektisk, så i løpet av det året må vi finne friperioder der vi reiser bort. Til tider kan det bli litt mye Karmøy Folkehøgskule, men vi diskuterte litt med jentene våre hva de tenkte. Jeg tror de har følt at det har vært greit, og de syns det har vært veldig kjekt å være med på elevkvelder og spillkvelder. De er jo nesten på samme alder som de elevene som går der, sier Jarle. 

Flere fordeler med å bo på arbeidsplassen

Utvendig er det blitt foretatt noen endringer, men også her ønsket de å bevare en del av den opprinnelige stilen.— Vi har endret litt på fasaden som var blitt endret i løpet av 80-90-tallet. Vi har flyttet på noen vinduer, og tok det litt tilbake til slik arkitekten hadde tenkt det i utgangspunktet, sier Jarle. Han forteller at det gjenstår en del arbeid utvendig, blant annet skal den brune plastikk- kledningen rives, kanskje skal den smale porten gjøres noe med, og de vurderer også å male huset svart for at det ikke skal se ut som om det er en del av internatet.

Den store parken rundt boligen trenger de imidlertid ikke å bekymre seg for.— Det er så deilig å ha hage, samtidig som du ikke har hage, ler Jarle, som kan overlate plenklippingen til gartneren som jobber ved skolen. Det finnes også andre fordeler for rektoren i rektorboligen, som å slippe å ta på seg jakken for å gå på jobb, eller å kunne velge mellom to middager.— Det er middag på skolen rett før jeg går hjem, så det er lett å stikke innom og spise der. Jeg kan sjekke hva det er til middag her hjemme først, og om de har noe bedre der oppe. Så hun må konkurrere litt der, smiler rektoren, som så langt trives godt både i den nye jobben og i den nye boligen.